Jaha, så er det mandag igjen. Ny uke, nye muligheter, en ny start i livet, liksom, etter en helg med variert avkobling fra hverdagens evige jag etter mammon og annet som kan holde oss oppegående i denne jordens jammerdal.
Huffda, det var da en traurig salve å starte dagen med, synes du nok. Og jeg kan ikke være mer enig.
Tanken kom flyvende ved lunsjbordet forleden dag. En mandag. – Okk, disse mandagene e’ slitsomme å komme gjennom, lød utsagnet fra en kvinnelig kollega.Og joda, ved litt ettertanke så har hun rett. Mandagene kan være skikkelig tøffe til tider. Kanskje like godt å sløyfe hele mandagen som arbeidsdag, slik at man kan bruke denne dagen til å ta seg inn igjen etter helgen, og få forberedt seg ordentlig til arbeidsuken som starter… eh, på tirsdag, måtte det da bli.
Min kollegas problem – eller problem og problem, man har lite å klage over når dette er et problem – er at hun sover alltid så steikandes godt både natt til lørdag og natt til søndag, mens hun allerede før midnatt natt til mandag føler at kalkulatoren begynner å surre og gå i bakhodet. Derav blir det en i høyeste grad urolig søvn foran ukens første arbeidsdag, med dertil hø¬rende uopplagthet utover dagen.
Så egentlig var det ikke min ide å sløyfe mandagen, men jeg kan jo ikke begynne å krangle med de som sørger for lønningene her i huset, heller!
Men hvorfor stoppe med mandagen? I andre enden av uken har vi en fredag som egentlig bare er i veien for å få gjort noe ordentlig i helgen. En storbyferie pleier som regel å gå fra torsdag til mandag. Ofte går flyet på formiddagen torsdag, og dermed ryker også torsdagen som arbeidsdag. Det er nemlig minimalt hva man kan få gjort før klokken ti på formiddagen, liksom.
Da står vi igjen med tirsdagen og onsdagen. Tirsdagen er forsåvidt grei nok. Onsdagen, derimot! Da må vi hjem og pakke til storbyturen på torsdag. Kan jo ikke reise bare med tannbørste og et par sokker i hånden.
OK. Hele tirsdagen og frem til lunsj onsdag får være en fornuftig arbeidsuke.
Men ikke rør lønnen vår. Vi må jo ha råd til alle denne reisingen!
(BA, juni 2008)

De hadde det ikke så verst, dyrene hjemme på gården hvor jeg vokste opp. I likhet med husbondfolket hadde de egne hus å bo i, og det var ikke snakk om husleie.
I så fall ble den leien betalt i naturalia. Og nei, naturalia i denne sammenheng er ikke hva man i et anfall av litt skitten fantasi skulle kunne forestille seg.
Neida, kyrne leverte melk, hesten leverte hestekrefter når arbeid på gården skulle gjøres – og hønsene sørget for at vi tobeinte til enhver tid hadde egg på skivene.
Egg, ja. Jeg må innrømme at hønseegg hadde en spesiell plass i min oppvekst. Ikke bare som fødevare, men også til adspredelse og som bakteppe for en del høyst fortjent kjeft.
Det hadde seg slik at i huset vårt bodde også en annen familie. Der fantes en jente, et halvt år eldre enn meg og selvsagt adskillig mer erfaren – i den grad man kan være erfaren i såvidt skolepliktig alder.
Nå var det litt økonomi for familien, dette at hønsene la ett egg hver for dagen. Fra hele bygden valfartet innbyggere til oss for å kjøpe de dyrebare varene. Det var jo ikke så mange årene etter krigen, dette, og en luksus som egg var ettertraktet.
Men det visste vel ikke min venninne og jeg. Vi hadde vår helt egen agenda for hønsene og eggene, men passet på å utføre våre handlinger mens folk flest sov middag.
Vi mente vi kunne bruke eggene som kastevåpen i vår «krig» mot hønsene, og det tok oss bare noen minutter å dandere veggene i hønsehuset med gult og hvitt. Ikke sikkert at hønsene likte det vi gjorde, men på den annen side kunne vi ikke se at de tok noe særlig notis av det heller.
Men litt ekstra kakling i hønsehuset ble det, og det gjorde nok sitt til at mine foreldre dukket opp, nærmest i gjerningsøyeblikket. Av en eller annen grunn så de ikke det komiske i situasjonen, og det endte som det måtte, med både kjeft og korporlig avstraffelse. Dengang var det nemlig lov å ikke legge bånd på seg når man ble forbannet nok.
Fullt fortjent var det også – det var tross alt vi som hadde egget til strid, for å si det sånn…
(BA september 2008)

Jeg har aldri vært noen motelø­ve. Egentlig en tussete på­stand for dem som kjenner meg, men likevel.

Stort sett går jeg i de samme klærne. Nuvel, ikke helt de samme, man har da to-tre antrekk som man skifter mellom. Men noen storforbruker av klær har jeg ikke vært opp gjennom årene.

For det meste har jeg holdt noenlunde samme passform i en årrekke, og jeg har derfor ikke i særlig grad måttet forandre garderobe etter kroppens luner. I noen litt slankere perioder har jeg fremdeles kunnet bruke mine XL-klær, riktignok noe mer tilsnurpet enn det som vanlig er. Og når jeg er tilbake i min normale tilstand, vel, så passer klærne da også, selvsagt.

Men dress. Et klesplagg som gjerne ikke så hyppig får stifte bekjentskap med mine mange og noen og nitti kilo. En bunad som man stort sett bare tar frem i begravelser og enda festligere anledninger.

Nylig var det kalt sammen til årsfest i den lokale golfklubben. På en lørdag. Min vane tro skjenket jeg ikke på­kledningsproblematikken en tanke før 24 timer før feststart. Vel, jeg hadde faktisk vasket finskjorten etpar dager før, men dett var dett.

Fredag ettermiddag falt det meg inn at jeg kanskje burde sjekke at dressen så noenlunde grei ut. Vel, det gjorde den, og jeg kunne latt det bli med det.

Men kanskje jeg skulle se om jeg fortsatt var like kjekk i mørk dress? Jeg lot gjerning følge tanke, og kunne raskt konstatere at her hadde det skjedd noe siden sist.

Muligens har noen strødd krympepulver i garderobeskapet mitt. Eller en skredder fra helvete hadde vært og sydd inn alle (les: begge) de sirlig bortstuede finklærne mine. I hvert fall var det rimelig raskt gjort å fastslå at dette var klær for lettere vektklasser enn min egen.

Gode råd var dyre, trodde jeg. Kastet meg i bilen, og satte kursen mot nærmeste dressutsalg. Men når klokken passerer syv en fredagskveld, er gjerne ikke mulighetene så mange.

Men på Vestkanten skjedde det. Jeg kuppet en dress til 500 kroner, snopte med meg en ekstra arbeidsbukse i den nye størrelsen min, og klinte like godt til med en frakklignende sak sånn for sikkerhets skyld.

For en gangs skyld var de gode rå­dene innenfor min økonomiske rekkevidde…

(BA 10. november 2008)